Det kan til tider være vanskelig å følge med på alle oppdateringer, så ikke bruk denne siden som en absolutt fasit! Kun tenkt for en rettesnor!
Skal du ha eksakt og siste oppdatering- følg denne linken!
http://www.lovdata.no/
Forskrift om Kringkasting
Kapittel 4 - Kabelsendinger mv
§ 4-1.
Definisjon
Med kabeleier forstås i denne forskrift den som eier eller disponerer kabelnettet.
Med abonnent forstås den som har gjort avtale med kabeleier om mottak av kabelfjernsynssendinger. Abonnenten kan bl.a. være en privatperson, et borettslag, sameie, offentlig eller privat institusjon, mv.
Kabeleier har plikt til å formidle Norsk rikskringkastings fjernsynssendinger, TV 2s fjernsynssendinger og bakkesendt allment lokalfjernsyn med konsesjon etter § 7-3 tredje ledd første punktum.
Hver formidlingspliktig sending skal disponere èn kanal i kabelnettet.
Formidlingspliktige programmer skal formidles over kanaler som er tilgjengelige for alle abonnenter i nettet.
I kabelnett med kapasitet på tre eller færre kanaler er det kun formidlingsplikt for NRK og TV 2s sendinger.
I kabelnett med kapasitet fra fire til åtte kanaler kan det søkes Statens medieforvaltning om fritak fra formidlingsplikten av andre program enn NRK og TV 2s sendinger. Dersom det blir aktuelt å frita for formidlingsplikten for lokalfjernsyn, skal Statens medieforvaltning forelegge saken for de aktuelle lokalfjernsynskonsesjonærer før Statens medieforvaltning avgjør spørsmålet.
Kabeleier skal undersøke hvilke kringkastingssendinger abonnentene ønsker formidlet i kabelnettet, og plikter å gjennomføre abonnentenes valg av sendinger i samsvar med deres prioriteringer.
Abonnenter som ikke ønsker å motta en ikke formidlingspliktig sending, kan kreve å bli avskjermet fra sendingen, men må selv dekke utgiftene ved avskjermingen.
Dersom det er unyttede kanaler i et kabelnett etter at abonnentene har valgt sendinger, kan kabeleier benytte disse, men må varsle abonnentene om sitt forslag til bruk to måneder før formidlingen tar til. Dersom et flertall av abonnentene går mot forslaget, kan det likevel gjennomføres dersom kabeleier sørger for avskjerming uten kostnader for de abonnenter som ikke ønsker å motta sendingene.
§ 4-4.
Unntak fra forbud mot videresending
Lovens § 4-5 første ledd bokstav a) gjelder ikke fjernsynskanaler som omfattes av EØS-avtalens fjernsynsdirektiv eller Europarådets konvensjon om fjernsyn over landegrensene.
Bestemmelsen i lovens § 4-5 første ledd bokstav a) gjelder likevel for fjernsynskanaler som bare omfattes av Europarådets konvensjon om fjernsyn over landegrensene dersom kanalen bringer reklame som særskilt og jevnlig er rettet mot norske seere.
§ 4-5.
Prosedyrer ved nedlegging av forbud mot videresending
Dersom norske myndigheter har til hensikt å nekte videresending av en utenlandsk fjernsynskanal etter lovens § 4-5, og fjernsynskanalen ved minst to tidligere anledninger i løpet av de 12 foregående måneder har overtrådt den samme bestemmelsen i lovens § 4-5, skal vedkommende fjernsynsselskap og senderlandets myndigheter skriftlig meddeles om overtredelsen og om at norske myndigheter har til hensikt å stanse videresending av kanalen dersom overtredelse skjer igjen.
Dersom avsenderlandet har tiltrådt EØS-avtalen, kan forbud ikke nedlegges før EFTAs overvåkningsorgan har fått skriftlig melding om overtredelsen, og norske myndigheter har tatt initiativ til konsultasjoner med senderlandets myndigheter og overvåkningsorganet med sikte på å fjerne grunnlaget for å nekte videresending.
Dersom grunnlaget for å nekte videresending etter lovens § 4-5 er til stede femten dager etter at forholdet er tatt opp i samsvar med første ledd, og andre ledd der dette er nødvendig, kan Statens medieforvaltning nedlegge forbud mot videresending.
Ved vurdering av om det skal nedlegges forbud mot videresending av fjernsynskanaler som særskilt og jevnlig bringer reklame rettet mot norske seere, jf. § 4-4 andre ledd, skal det bl.a. legges vekt på følgende elementer:
|
- |
Om sendingen faktisk bare mottas i Norge, |
|
- |
om de varer og/eller tjenester det reklameres for, er tilgjengelige i Norge, |
|
- |
om det benyttes norsk språk i reklameinnslagene, eller om de på annen måte henvender seg spesielt til norske seere, |
|
- |
om salgssteder i Norge omtales eller nevnes i reklameinnslagene. |
§ 4-6.
Klager - avgrensning og saksbehandling
Vedtak fattet av Statens medieforvaltning i medhold av lovens §§ 4-3 første ledd andre punktum og 4-5, og denne forskrift § 4-2 femte ledd, kan påklages til departementet i samsvar med forvaltningslovens regler.
Tvist om valg av kringkastingssendinger etter lovens § 4-4 og denne forskrift § 4-3 kan hver av partene bringe inn for Statens medieforvaltning til avgjørelse. Statens medieforvaltnings avgjørelse etter dette ledd kan ikke påklages.
I behandling av saker som gjelder lovens § 4-5 skal Statens medieforvaltning be de instanser med kompetanse på de aktuelle områder vurdere om innslaget er i strid med gjeldende regler.
Forskrift om Avfall
Med avfall forstås kasserte løsøregjenstander eller stoffer. Som avfall regnes også overflødige løsøregjenstander og stoffer fra tjenesteyting, produksjon og renseanlegg m.v. Avløpsvann og avgasser regnes ikke som avfall.
Som forbruksavfall regnes vanlig avfall, også større gjenstander som inventar o.l., fra husholdninger, mindre butikker o.l. og kontorer. Det samme gjelder avfall av tilsvarende art og mengde fra annen virksomhet.
Som produksjonsavfall regnes avfall fra næringsvirksomhet og tjenesteyting som i art eller mengde atskiller seg vesentlig fra forbruksavfall.
Som spesialavfall regnes avfall som ikke hensiktsmessig kan behandles sammen med forbruksavfall på grunn av sin størrelse eller fordi det kan medføre alvorlige forurensninger eller fare for skade på mennesker eller dyr.
Endret ved lov 15 april 1983 nr. 21. Endres ved lov 11 april 2003 nr. 23 (i kraft 1 juli 2004).
Ingen må tømme, etterlate, oppbevare eller transportere avfall slik at det kan virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet. Bestemmelsen i første punktum gjelder også skipsvrak, flyvrak og andre liknende større gjenstander.
Første ledd er ikke til hinder for at avfall blir tatt hånd om på opplagsplass eller i behandlingsanlegg med tillatelse etter § 29 eller for at avfall blir levert dit.
Den som har overtrådt forbudet i første ledd, skal sørge for nødvendig opprydding.
Endret ved lov 15 april 1983 nr. 21.
§ 29.
(krav til anlegg for behandling av avfall)
Den som driver opplagsplass eller anlegg for behandling av avfall som kan medføre forurensning eller virke skjemmende, må ha tillatelse etter reglene i kap. 3. I tillatelsen kan det settes vilkår blant annet om transport, behandling, gjenvinning og oppbevaring av avfall og tiltak for å motvirke at anlegget virker skjemmende.
Denne lovs § 10 gjelder tilsvarende for opplagsplass eller anlegg for behandling av avfall som trenger tillatelse etter første ledd.
Kommunen skal ha anlegg for opplag eller behandling av forbruksavfall og kloakkslam og plikt til å ta imot slikt avfall og slam. Forurensningsmyndigheten kan i forskrift eller i det enkelte tilfellet fastsette at kommunen også skal ha anlegg for og plikt til å ta imot spesialavfall og produksjonsavfall. Forurensningsmyndigheten kan likeledes fastsette nærmere krav til avfallsanlegget.
Endret ved lov 15 april 1983 nr. 21. Endres ved lov 11 april 2003 nr. 23 (i kraft 1 juli 2004).
§ 30.
(kommunal innsamling av forbruksavfall m.v.)
Kommunen skal sørge for innsamling av forbruksavfall. Forurensningsmyndigheten kan i forskrift eller i det enkelte tilfelle pålegge kommunen å innføre ordninger for sortering av avfallet. Et slikt pålegg må baseres på en samlet vurdering av de kostnadene dette vil innebære i forhold til de miljøfordeler som oppnås.
Kommunen kan gi forskrifter om at den kommunale innsamling bare skal gjelde i tettbygd strøk, at visse slag forbruksavfall skal holdes utenom den kommunale innsamling og at visse slag avfall skal holdes adskilt. Kommunen kan etter søknad unnta bestemte eiendommer fra den kommunale innsamling.
Kommunen kan gi forskrifter som er nødvendig for å få til en hensiktsmessig og hygienisk oppbevaring, innsamling og transport av forbruksavfall. Uten kommunens samtykke må ingen samle inn forbruksavfall. Forurensningsmyndigheten kan i særlige tilfeller ved forskrift eller enkeltvedtak bestemme at kommunens samtykke ikke er nødvendig.
Endret ved lover 15 april 1983 nr. 21, 11 juni 1993 nr. 107, 21 juni 1996 nr. 36. Endres ved lov 11 april 2003 nr. 23 (i kraft 1 juli 2004).
§ 31.
(håndtering av spesialavfall)
Forurensningsmyndigheten kan i forskrift eller i det enkelte tilfelle pålegge en kommune å samle inn spesialavfall og kan fastsette plikt for den enkelte til å levere sitt spesialavfall til kommunen eller annen avfallsmottaker.
Forurensningsmyndigheten kan i det enkelte tilfelle eller i forskrift treffe vedtak for å få til en hensiktsmessig og forsvarlig oppbevaring, innsamling, transport og behandling av spesialavfall, herunder at ingen må samle inn slikt avfall uten forurensningsmyndighetens samtykke.
Endret ved lov 15 april 1983 nr. 21.
§ 32.
(håndtering av produksjonsavfall)
Produksjonsavfall skal bringes til lovlig avfallsanlegg med mindre det gjenvinnes eller brukes på annen måte. Forurensningsmyndigheten kan samtykke i annen disponering av avfallet på nærmere fastsatte vilkår.
Forurensningsmyndigheten kan i forskrift eller i det enkelte tilfelle pålegge produsenten å levere produksjonsavfall til kommunalt avfallsanlegg. Bestemmelsen i § 31 annet ledd gjelder tilsvarende.
Endret ved lov 15 april 1983 nr. 21. Endres ved lov 11 april 2003 nr. 23 (i kraft 1 juli 2004).
§ 33.
(gjenvinning og annen behandling av avfall)
For å løse eller forebygge avfalls- eller forurensningsproblemer kan forurensningsmyndigheten, ved forskrift eller enkeltvedtak, fastsette at avfall skal gjenvinnes eller behandles på annen måte.
Forurensningsmyndigheten
|
a) |
ombruk, |
|
b) |
materialgjenvinning, |
|
c) |
utnyttelse av energi, |
|
d) |
destruksjon, |
|
e) |
innsamling, oppbevaring, sortering |
|
f) |
bindende mål for ombruk, gjenvinning m.v. |
Ved avgjørelsen skal det legges vekt på om de samlede miljøfordeler står i rimelig forhold til kostnadene, og kostnadene ved andre måter å håndtere avfallet på.
Vedtak som nevnt i første ledd kan treffes overfor den som produserer, importerer, omsetter eller bruker avfallsskapende produkt og den som samler inn eller besitter avfall.
Oppnås ikke frivillig ordning mellom partene, kan vedtak som nevnt i første ledd også treffes overfor den som kan bruke eller behandle avfall fra andre dersom
|
1) |
dette er nødvendig for å sikre en tilfredsstillende behandling av avfall som kan medføre alvorlig forurensning eller helseskade eller |
|
2) |
slikt vedtak er nødvendig for å få til en tilfredsstillende gjennomføring av et organisert system for innsamling og behandling av avfall. |
Den som leverer avfall til noen som etter fjerde ledd har plikt til å ta imot det, skal holde mottakeren skadesløs og levere avfallet på vilkår som sikrer mottakeren rimelig godtgjøring for hans arbeid. Har avfallet en verdi utover dette, skal mottageren betale et rimelig vederlag for avfallet. Partene kan kreve vederlagsspørsmålet avgjort ved voldgift etter lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål.
Endret ved lover 15 april 1983 nr. 21, 11 juni 1993 nr. 107, 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712). Endres ved lov 14 mai 2004 nr. 25 (i kraft 1 jan 2005 iflg. res. 14 mai 2004 nr. 751).
§ 33a.
(Opphevet ved lov 15 mars 2002 nr. 5 (i kraft 1 april 2002 iflg. res. 15 mars 2002 nr. 270).)
Kommunen skal fastsette gebyrer til dekning av kostnader forbundet med avfallssektoren, herunder innsamling, transport, mottak, oppbevaring, behandling, etterkontroll m.v. Kostnadene skal fullt ut dekkes inn gjennom gebyrene. Med kostnader menes både kapitalkostnader og driftskostnader. For avfall som kommunen har plikt til å samle inn, motta og/eller behandle etter §§ 29, 30 eller 31 må gebyret ikke overstige kommunens kostnader.
Kommunene bør fastsette differensierte gebyrer, der dette vil kunne bidra til avfallsreduksjon og økt gjenvinning. Forurensningsmyndigheten kan fastsette forskrifter om beregning av gebyrene.
Avfallshåndtering etter § 35 omfattes ikke av denne bestemmelsen.
Gebyr skal betales av den som eier en eiendom som omfattes av ordning for innsamling av avfall eller tømming av slamavskiller, privet m.v. etter loven her. Dersom eiendommen er festet bort for 30 år eller mer, skal likevel festeren svare gebyret om ikke annet er avtalt. Det samme gjelder når festeren har rett til å få festet forlenget, slik at den samlede festetid blir mer enn 30 år.
Avfallsgebyr med påløpte renter og kostnader er sikret med lovbestemt pant etter panteloven § 6-1. Om renteplikt ved for sen betaling, tilbakebetaling og inndrivelse av avfallsgebyr gjelder reglene i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane §§ 26 og 27 tilsvarende.
Endret ved lover 15 april 1983 nr. 21, 17 mars 1989 nr. 11, 11 juni 1993 nr. 107 (i kraft 1 feb 1994), 21 juni 1996 nr. 36.
§ 35.
(avfall i samband med utsalgssteder, turistanlegg, utfartssteder m.v.)
Den som driver dagligvarehandel, bensinstasjon, kiosk og liknende utsalgssted skal sørge for oppsetting av avfallsbeholdere i nærheten av salgsstedet og tømming av disse. Den som driver leirplass eller annet turistanlegg har også plikt til å sette opp og tømme avfallsbeholdere. Den som driver virksomhet nevnt i første og annet punktum skal forøvrig foreta nødvendig opprydding i området.
Kommunen skal sørge for oppsetting og tømming av avfallsbeholdere på utfartssteder og andre sterkt besøkte offentlig steder hvor det må regnes med at avfall vil bli gjensatt. I tilknytning til tømming skal det foretas rimelig opprydding i området. Kommunens plikt etter dette ledd gjelder ikke dersom noen annen har plikt etter første ledd eller § 36.
Arrangør av tilstelning eller stevne skal sørge for nødvendig opprydding etterpå så langt dette ikke påhviler den som driver virksomhet som nevnt i første ledd.
Kommunen kan i det enkelte tilfelle gi de pålegg som er nødvendige til gjennomføring av reglene i første og tredje ledd.
Endret ved lov 15 april 1983 nr. 21.
§ 36.
(avfall langs offentlige veger m.v.)
Vegstyresmakten skal sørge for oppsetting og tømming av avfallsbeholdere langs offentlige veger utenfor tettbygd strøk hvor de vegfarende erfaringsmessig etterlater seg avfall. Beholderne skal plasseres slik at de er forenlige med trafikksikkerheten. I tilknytning til tømming skal vegstyresmakten foreta nødvendig opprydding innenfor vegens eiendomsgrenser så langt dette ikke påhviler noen etter § 35 første og tredje ledd.
Forurensningsmyndigheten kan ved forskrift eller i det enkelt tilfelle fastsette at vegholderen skal sørge for toalett for de vegfarende dersom det ellers vil oppstå utilfredsstillende forhold.
Endret ved lov 15 april 1983 nr. 21.
§ 37.
(pålegg om å rydde opp i avfall o.l. eller betale for opprydding)
Kommunen kan gi pålegg om at den som har etterlatt, tømt eller oppbevart avfall i strid med § 28, skal fjerne det, rydde opp innen en viss frist, eller at han skal dekke rimelige utgifter som noen har hatt til fjerning eller opprydding. Slikt pålegg kan også gis overfor den som har overtrådt § 35 første eller tredje ledd dersom dette har ført til at avfallet er blitt spredd.
Forurensningsmyndigheten kan også gi pålegg om opprydding og fjerning til den som var eier av motorkjøretøy, skip, fly eller annen liknende større gjenstand, da det ble etterlatt i strid med § 28 eller som er eier når pålegget gis.
Har noen bedt kommunen gi pålegg om opprydning eller betaling av utgifter etter første eller annet ledd, er avgjørelsen enkeltvedtak også om pålegg ikke blir gitt.